Érase una vez...

Det var en gang to jenter (en brun og lav, en høy og hvit, les; Nina og Tone) som i mangel av gode lesesaler sa seg nødt til å forlate partyhovedstaden Buenos Aires - for å søke ro og inspirasjon i naturens egne studieplasser. I dette eventyret endte de opp i Necochea og Mar del Plata som huser noen av argentinas flotteste strender.

I eksamenstider er det ingenting man har mer av enn tid. Derfor bestemte de seg for å ta det søramerikanske kysttoget som har en gjennomsnittshastighet på 40 km i timen.

Det hele startet en tidlig torsdags morgen i slutten av november. Nina våknet med snørrete nese og kolslignende hoste, noe Tone synes var veldig gøy fordi Nina hørtes ut som en gammel mann når hun lo. Derfor skrudde Tone på artig-knappen, og slo ann den ene (selvsagt gode) spøken etter den andre, helt til Nina nesten ble blå av oksygenmangel.

Tida flyr i godt selskap, og på grunn av Tones vittige spøker var det plutselig bare en halvtime igjen til toget gikk. Langbeinte Tone spurtet avgårde, mens den halvdøde Nina hang på slep med en ryggsekk som var nesten dobbelt så stor som henne selv. De rakk billettluken i grevens tid, og det viste seg å være akkurat to billetter igjen. Da de endelig fikk satt seg på toget, viste det seg at de var så heldige å være de eneste i hele vogna som måtte sitte motsatt vei av kjøreretningen, og i tillegg hadde de fått det eneste vinduet det ikke gikk ann å åpne.

Tone puttet ipoden i ørene, og Nina lente seg tilbake i lykkeRUS etter litt for mange slurker hostesaft, i håp om å bli kvitt kolsen. Plutselig får Tone et heftig nyseanfall, og Nina kommer tilbake til virkeligheten i et voldsomt latteranfall. Siden Tone ikke hadde slått ann en god spøk på en stund kunne hun ikke skjønne hva det var Nina lo så fælt av. Da nysinga endelig tok slutt, ble hun plutselig oppmerksom på en intens kløe i ansiktet. Hun kikker fortvilet mot vinduet som ikke kunne åpnes og får øye på refleksjonen av seg selv. Venstre øye var rødt og hovent, nesa klødde og rant, og halsen var full av loppelignende utslett.

Dette toget bydde på flere overraskelser enn forventet, og de to jentene lente seg godt tilbake på de harde setene, mens de kikket ut av vinduet og så bilene og bussene som raste forbi i dem i høy hastighet. De så på hverandre og smilte - dette er den sør-amerikanske sjarmen på sitt beste, mon tro hva de neste to mnd har å tilby... :)

Da jentene ankom de vakre strendene i Necochea og Mar del Plata, glemte de plutselig alt om kols og loppebitt. De ble de kjent med hyggelige mennesker, og fikk se sjøløver på turen. De hadde 5 fantastiske dager, og utnyttet tiden på de argentinske lesesalene godt. Dessverre viste det seg at disse flotte argentinske lesesalene hverken hadde air condition eller tak, noe som førte til solbrente kropper og sandfylte ører. Men til tross for dette, klarte de tøffe vikingene allikevel å kose seg masse.

Og snipp, snapp, snute.. så var det bare 3 dager igjen til neste tur :)

Para bailar el tango

Siden jeg bor i Argentina er det en selvfølge med TANGO! Jeg har startet på kurs og bestemt meg for å bli verdensmester. Jeg lærer å danse i en stor sal hvor man også kan nyte et godt måltid med gode argentinske viner. Det flotte med denne plassen er at de ikke bare tilbyr dansekurs, man kan også henge der - både før og etter timene - for å bevege seg til de nydelige rytmene sammen med andre tangoentusiaster.

På søndagsmarkedet i San Telmo – gamlebyen - finner man også levende musikk i en liten park hvor hvem som helst kan brife med tangokunnskapene sine. Jeg har ikke blitt noen verdensmester ennå, men øvelse gjør mester! Så jeg har planer om å okkupere danseområdet og potensielle dansepartnere i lang tid framover. Tango er virkelig gøy.

Castillo Familien

Etter å ha bodd sammen i overkant av to mnd, har castillo familien fått en ganske synkronisert døgnrytme. Vi er blitt veldig glad i delivery, som har bidratt til mange kvelder med vin, jordbær og kos. Her, i Buenos Aires, kan man nemlig bestille det meste - døgnet rundt - og det har vi selvsagt utnyttet oss av.


Barbi er flink til å klippe hår, Lidia designer de nydeligste klærne og skoene, Monika fyller huset med herlige toner og gode middager, mens Ann Helen og jeg nyter tilværelsen i det herlige landet. Vi bidrar alle til det gode felleskapet, med andre ord:).

Det går skjeldent en uke uten at vi drar på utstillinger, eller andre kulturelle arrangementer, og vi har en tendens til å innta lokalene sammen - i ekte castillo-stil. Nå har vi også begynt å trene sammen og er flinke til å motivere hverandre. Det fins ikke bedre start på dagen enn yoga klokka 0800, etterfulgt av spinning! Med treninga og det stadig varmere været, stiger også energien, så vi finner stadig nye aktiviteter å kaste oss over (det være seg dansing på byen eller organisering av morsomme sykkelturer i den fine argentinske naturen).

Kokken vår, Monika

Klare for trening

Barbi og Lidi

La salida con la caida!

Det er ingen hemmelighet at jeg klarer å få til det meste (les: skade meg på de rareste måtene). Og det måtte jeg selvsagt bevise for mine nye argentinske venner.

På fredag gjorde jeg meg klar til nok en utekveld i festhovedstaden sammen med samboere og gode venner. Buenos Aires er stappfullt av undergrundsfester, gjerne i en kombinasjon av konserter, utstillinger (av alt fra klær til malerier og pappgjenstander som former noe morsomt), og såkalte proffe dj'er som festavslutning til de stemningsfylte nattetimene.

Denne eventen var, som vanlig, fylt med masse hyggelige mennesker, god stemning og god musikk... Helt fram til dj'en utover natta KUN spilte techno! Den lille gjengen jeg var sammen med kom fram til at vi måtte be den entusiastiske dj'en om å variere litt, etter to timer med samme rytme (dunk, dunk, dunk). Jeg ble valgt som stolt representant for folket og gikk opp trappa, til djboksen, for å videreføre beskjeden. Dette resulterte i at dj'en, uten vilje (så vidt jeg vet) dyttet til meg så jeg datt rett ned trappa for så å lande på bakken. Det ble ganske mørkt for min del, men jeg har senere blitt fortalt at publikum var splitta; en del som lo masse av det fantastiske fallet, en annen del som prøvde å hjelpe til, mens en siste del som var i sin egen lille verden og ikke enset noe(n).
Jeg stemmer på de siste (og kanskje litt på de som hjalp meg!).

Til tross for mengder av tilbud om øl og diverse klarte jeg, med hjelp av venner, å komme meg hjem til senga, hvilket ikke var noen dum ide. Fallet resulterte nemlig i tre brukne ribbein og blåmerker.

"Det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere", vel, jeg vet ikke om jeg er blitt sterkere, men jeg har lært en ting: ALDRI be dj'en bytte musikk!

ASADO

Noe av det desidert hyggeligste med BsAs er de fantastiske asados (grillfestene). De blir som regel holdt på takterasser hvor man blir servert det beste som fins av kjøtt og herligheter (i verden!!). Jeg har blitt invitert på noen asados og blitt kjent med kreative sjeler som ikke er redde for å ha det gøy. Man pleier ofte å betale rundt 20 kr for overflod av mat, vin, øl og gode samtaler. Som nevnt, har jeg møtt mange kunstnere i denne byen og jeg ble fortalt at denne retningen ble vanlig å ta etter den økonomiske krisa i Argentina (2001). En blanding, ble jeg fortalt, av en splitter ny generasjon og at folk ble lei av å tenke "praktisk" i forhold til jobb og utdanning, da de mistet det meste under krisa.

Asadosene (og utelivet generelt) holder vanligvis på til langt ut på morrakvisten. Utover kvelden/natta, etter at alle er gode og mette og har litt alkohol innabords, kan det fort bli jamming og intimkonserter, som krydder til den allerede fantastiske stemningen!
Konklusjon; Lenge leve asados! Detta livet er lett å vende seg til.

Bienvenida

Nå har jeg endelig klart å fikse sammen en blogg (?), etter å ha vært i Sør Amerika i omtrent to mnd. Det har ikke vært så vanskelig å komme inn i god argentinsk "onda" på godt og vondt. Slække dager med mye vin, kunst, musikk og ikke minst tango. De fleste jeg har blitt kjent med er musikere, kunstnere, skuespillere (eller så prøver de å bli det:) og de har virkelig tatt meg i mot med åpne armer.

Jeg bor nå i et "voksent" kollektiv med tre andre jenter; Lidia som jobber som designer, Monika som studerer og nyter kunstlivet i BA og min gode norske venninne, Ann Helen, som i likhet med meg prøver å studere på det såkalte hippi-fakultetet på universidad de Buenos Aires. For et par uker siden kom også Tone helt fra Trondheim for å ta et semester her; i Sør Amerikas Paris.

Lidia, Ann Helen og Monika

Forelesningene ble utsatt en stund pga svineinfluensaen, hvilket ga meg muligheten til å reise litt rundt i kontinentet. Maral ble med meg til Brasil de første to ukene. Vi startet i Sao Paulo hvor vi couchsurfa hos Rodrigo som er "into movies.... and pharmaceuticals". Han gjestet oss i en koselig leilighet i 32.etg midt i sentrum. Utsikten var helt sinnsyk, men heisene opp var ganske ustabile... Det fristet likevel ikke å gå opp trappene; trening dropper vi når vi er på ferie.

Vi bodde i 32.etg i denne bygningen

Sao Paulo var en massiv by jeg ikke helt klarte å orientere meg i. Men det trengte jeg heller ikke, for turen gikk videre til Florianapolis; en nydelig, liten, hippiby ved kysten. Der var planen å drikke caipirinha og lære å mestre surfing. Vel, det førstnevnte klarte jeg på strak arm, mens surfinga ble litt verre. Maral var selvsagt helt rå, men kulden gjorde at jeg nesten ikke orket gå inn i vannet engang. Det var nemlig ganske kaldt i Floripa; derav alle caipirinhaene.
Vi bodde på et hostell hvor vi møtte sharehouse-familien vår som bestod av Alex papabear, Maral teenagebear, Sam babybaer, Marco brazilienbear og meg mamabear. I tillegg til de fantastiske menneskene som jobbet der (spesielt Renata:). Hostellet og plassen anbefales på det sterkeste!

mamabear, babybear, papabear

Etter å ha tilbrakt to uker i Brasil reiste Maral og jeg "hjem" til Castillo; leiligheten min i BsAs. Maral klarte dessverre å bli ranet i løpet av den korte tiden hun var her.. Men hun tok det selvsagt som en helt (som vanlig:). Jeg har fremdeles ikke blitt ranet og er veldig fornøyd med det!

Maral reiste og Ann Helen kom. Hun flyttet inn i leiligheten og etter å ha fått beskjed om at forelesningene igjen var utsatt bestemte vi oss for å fyke til Bolivia. Bussturen til Cochabamba tok 54 timer (!!!!) og vi stoppet kun tre ganger. På det ene stoppet var jeg litt treg med å komme ut, så jeg var stengt inne i bussen under hele oppholdet, mens Ann Helen stod på utsida og kikket inn. Jeg advarte Ann Helen mot maten på gata, men hun bestemte seg for å "heller være lykkelig og med diare enn å være sulten og sint".. Tror hun angret litt på det etter et par dager, for det resulterte nemlig i en ganske heftig infeksjon. Hun ble lagt inn på sykehuset med 40 i feber og halliser.. På tross av det klarte vi selvsagt å nyte den magiske stemningen i Bolivia. Været var perfekt og jeg fikk truffet gamle venner og familie.

Vi tok oss en aldri så liten tur i jungelen; Chapare, for å besøke morsomme dyr. Vi besøkte en rehabiliteringspark for jungeldyr (parque Machia) for å hilse på "gamle kjente". Sist jeg var der med Hasti var det en ape (Marco) som hoppet på henne og rappa røyken, for så å røyke den selv!! Denne gangen var apene mye mer interesserte i Ann Helen enn de var i meg.. De likte spesielt puppene og hårsveisen hennes.
Jungelen var med andre ord fantastisk!

Jeg hadde veldig lyst til å bli litt lenger i Bolivia, men vi måtte hjem igjen for å starte på skolen. Vi var allerede en uke forsinket pga Ann Helen sitt opphold på Hospital univeritario de Univalle! Men det er sinnsykt mye å oppleve i Argentina og neste tur blir ankeligvis til Uruguay for å nyte strendene der. Her i Buenos Aires kan vi nemmelig ikke bade pga aaaltfor forurensa vann. Men det tar kun en time over til grensa, så det blir nok ikke noe problem. Vi har for øvrig ordnet basseng på den gigantiske takterrasen, og nå som det begynner å bli ganske varmt kommer vi til å tilbringe mye tid der:)

Jeg har blitt bitt av mate-basillen